Gudsbegrepet

Hva er det teistene påstår eksisterer? Hva er en gud, og hvordan vet vi det? Å si at en gud eksisterer, uten å først definere gudspegrepet, er å gjøre en meningsløs uttalelse. Å definere gudsbegrepet er derfor ikke en sekundær oppgave; det er en helt nødvendig forutsettning for forståelse. Derfor bør man ikke umiddelbart kreve bevis når man blir konfrontert med påstanden at det eksisterer en gud. Den første responsen bør være; ”hva er det du påstår eksisterer?” Teistene må presentere en forståelig beskrivning av sin gud. Uten en beskrivning eller definisjon å utgå fra vet vi ikke hva vi snakker om, og ingenting kan kvalifisere som bevis for Guds eksistens hvis vi ikke vet hva vi leter etter. Selv om det kreves at vi aksepterer en gud kun med hjelp av tro må vi vite hva vi skal tro på.

Gud defineres vanligvis som et overnaturlig og allmektig vesen som har skapt verden. Et overnaturlig vesen er et vesen som eksisterer utenfor den naturlige virkeligheten. Panteismen er oppfattningen at gud er det samme som naturen – at naturen er guddommelig – men dette er ikke en teistisk gud. Å likestille gud med naturen er egentlig å gjøre gudsbegrepet overflødig, for da kan vi si natur istedenfor gud. Å separere idéen om et overnaturlig vesen fra gudsbegrepet er å eliminere den grunnleggende forskjellen mellom teisme og ateisme, og ordet gud har ingen viktig betydning i denne sammenhengen. Altså; en teistisk gud er overnaturlig. Men problemet med uttrykket overnaturlig er at det ikke sier noe om Gud. Vi har ingen kunnskap om en overnaturlig virkelighet, og derfor sies det at Gud er uransakelig. Det uransakelige er det uforståelige, men hvis Gud er uforståelig er det umulig å definere gudsbegrepet. Å påstå at Gud er uransakelig er derfor å tilstå at vi ikke vet hva vi snakker om. Hvis den teistiske guden er uransakelig er det en agnostisk gud.

Agnostisisme er oppfattningen at Gud er uidentifiserbar, og avviser at kunnskap om Gud er mulig. I følge agnostisismen kan Guds eksistens verken bekreftes eller benektes. Men å snakke om noe som er uidentifiserbart er meningsløst og resulterer i motsigelsefulle påstander. Hvordan kan vi vite at Gud er uidentifiserbar hvis vi ikke kan vite noe om Gud? Det er en selvmotsigelse å si at noe spesifikt ikke kan identifiseres. Hva er det som ikke kan identifiseres? Det vi ikke har kunnskap om kan vi ikke definere på en meningsfull måte, og hvis Gud ikke kan identifiseres er gudsbegrepet bare en fantasi. En agnostisk (uransakelig) gud er et fantasifoster; en mental konstruksjon uten kontakt med virkeligheten. Agnostisisme innebærer derfor at ateismen er det eneste fornuftige standpunktet. Agnostisismen ugyldigforklarer alle argumenter for Guds eksistens fordi agnostisismen ugyldigforklarer gudsbegrepet. Derfor må teistene unngå agnostisismen for å forsvare sin gudstro. Men er det mulig å unngå agnostisismen og samtidig beholde troen på et overnaturlig vesen? Dilemmaet er: Hvis teistene vil beholde troen på et overnaturlig vesen må de akseptere at Guds natur er ubegripelig, for vi har ingen kunnskap om en overnaturlig virkelighet. På den andre siden, hvis teistene vil unngå agnostisismen – noe de må for å gi gudsbegrepet mening – må de også vise at mennesket kan oppnå kunnskap om Gud.

Guds dominerende kjennetegn er grenseløshet. Gud sies å være et grenseløst vesen. Gud har jo skapt verden, og kan derfor ikke være begrenset av noe. Teistene må altså gi sin gud en spesifikk natur og samtidig unngå begrensningenes konsekvenser. Derfor brukes ord som allmektig, allvitende og andre grenseløse uttrykk som har som funksjon å gi gudsbegrepet substans uten å begrense Guds natur. På denne måten håper teistene å beholde sitt overnaturlige vesen og samtidig unngå den motsigelsefulle agnostisismen. Gud er ikke bare god; han er grenseløs godhet. Gud er ikke bare klok; han er grenseløst klok. Gud er ikke bare mektig; han har grenseløs makt, o.s.v. Vi skal altså tro, ikke at Gud er uidentifiserbar, men at han er grenseløst identifiserbar. Men dette er dømt til å misslykkes fordi en grenseløs egenskap er en selvmotsigelse. Å spesifisere egenskaper er å spesifisere deterministiske kvaliteter, og disse kan ikke skilles fra begrensninger. Alt som mennesket kan oppfatte har grenser – det grenseløse er det ufattelige. Og fordi vi ikke kan forstå det grenseløse innebærer grenseløst identifiserbar at Gud er ”identifiserbar” på en uidentifiserbar måte. En grenseløs gud er for alltid bortenfor vår oppfattelsesevne. Fenomenet grenseløse egenskaper er den teistiske gudens grunnleggende selvmotsigelse. Begrensninger er en integrert del av den naturlige virkeligheten, og et grenseløst vesen kan derfor ikke defineres på en meningsfull måte.

Ordet definisjon kommer av det latinske ordet definire, som betyr å avgrense. En gyldig definisjon avgrenser det definerte begrepet fra andre begrep. Å definere innebærer altså å begrense; å skille det ene fra det andre, og det faktum at du er et menneske innebærer at du ikke er en elefant eller et esel. Uten kontraster, uten noen forskjell mellom begrepene, blir alle begreper meningsløse og uforståelige. Derfor er det umulig å definere en grenseløs gud på en meningsfull måte. Å gi et vesen karakteristiske og spesifikke kjennetegn innebærer å begrense vesenets kapasitet. Men en begrenset gud kan ikke ha skapt verden, og derfor må vi på en eller annen måte tenke oss et karakterløst vesen uten en spesifikk natur; et vesen som ikke er noe spesiellt, men dette er et vesen som ikke eksisterer. Å være grenseløs er å ikke være noe i det hele tatt. Et vesen med grenseløse egenskaper kan ikke eksistere i den naturlige virkeligheten, og derfor må en allmektig og allvitende gud være overnaturlig. Og det overnaturlige er av naturen uidentifiserbart. Et overnaturlig vesen er et vesen som eksisterer utenfor den naturlige virkeligheten, og dette innebærer å eksistere bortenfor den menneskelige kunnskapens rekkevidde. Hvis vi kan ha kunnskap om Gud er han (hun?) ikke overnaturlig. Uten mystikk, uten det uforståelige og uransakelige, kan et vesen ikke være overnaturlig. Det er altså umulig å unngå agnostisismen. Det uidentifiserbare og det overnaturlige er i grunnen det samme. Hvis det er irrasjonellt å påstå at det eksisterer et uidentifiserbart vesen er det også irrasjonellt å påstå at det eksisterer et overnaturlig vesen. Hvis kunnskap om noe man ikke kan vite er motsigelsesfullt er kunnskap om det overnaturlige også motsigelsesfullt. Dette innebærer at gudsbegrepet er meningsløst, og derfor er det meningsløst å påstå at det fins en gud. Teistene uttrykker det uuttrykkelige, tenker på det utenkbare, og presenterer ”kunnskap” om noe vi ikke kan ha noen kunnskap om. Troen på et vesen man ikke kan ha kunnskap om er altså teismens grunnleggende prinsipp, og utgjør den primære konflikten mellom teismen og ateismen.

Det fins to grunnleggende måter å diskutere Guds natur på; negativ teologi og positiv teologi. Negativ teologi innebærer å forklare hva Gud ikke er. Immateriell sier oss at Gud ikke er materie. Grenseløs sier oss at Gud ikke er begrenset. Usynlig sier oss at Gud ikke er synlig, o.s.v. Problemet med negativ teologi er at hvis Gud blir beskrevet kun med negative termer er det umulig å skille Gud fra det som ikke eksisterer. Det som ikke eksisterer er immateriellt, grenseløst, usynlig, o.s.v. – og det er Gud også! Oppfattningen om et immateriellt vesen er motsigelsesfullt og kan ikke uttrykkes i positive termer. Vi kan ikke tenke oss et immateriellt vesen fordi begrepet materie er nødvendig for vår forståelse av begrepet eksistens. Gud sies å være et vesen, men han tar ingen plass, han har ingen dimensjoner, og han kan ikke observeres, måles eller oppdages på noen som helst måte, og dette gjør uttrykket vesen intetsigende. Immateriell beskriver ikke en annen type eksistens; det ugyldigforklarer begrepet eksistens. Det immatrielle står i kontrast til det identifiserbare; det representerer det som mennesket ikke kan oppfatte. Vi kan ikke vite noe om en immateriell gud fordi kunnskap er et resultat av evnen til å oppfatte den materielle virkeligheten. Å være immateriell er å være et vakuum, og å påstå at det eksisterer et immateriellt vesen er en selvmotsigelse.

Hvis teistene vil separere sin gudstro fra troen på ingenting må de gi gudsbegrepet en positiv substans, men kan den positive teologien gi oss kunnskap om Guds natur? Gud sies å være god, kjærlighetsfull, klok, rettferdig, o.s.v. Men hvordan vet teistene dette hvis Gud er overnaturlig og uransakelig? Dessuten er disse egenskapene av sekundær betydelse fordi de beskriver Guds personlighet og ikke Guds metafysiske natur. Hva er dette vesen som har disse egenskapene? Også mennesker kan være gode, kjærlighetsfulle, kloke og rettferdige, og å si at Gud har slike egenskaper forklarer derfor ikke hva slags vesen Gud er. Positiv teologi, hvis den skal redde Gud fra agnostisismen, må gjøre mere enn å gi oss sekundære kjennetegn. Vi må kunne identifisere kjennetegn som bare tillhører Gud, dvs. kjennetegn som skiller Gud fra andre vesen. Men dette er umulig hvis Gud er overnaturlig. Alle positive kjennetegn som blir brukt til å beskrive Gud har oppstått i en menneskelig sammenheng og blir meningsløse når de blir tatt ut av denne sammenhengen. Hvis vi vil bruke positive kjennetegn på Gud og samtidig beholde deres mening må vi derfor redusere Gud til et menneskelig nivå, men da kan ikke Gud ha skapt verden. Enten beholder det menneskelige språket sin mening basert på menneskets erfaringer med den naturlige virkeligheten, noe som innebærer at språket ikke kan beskrive en overnaturlig gud – eller så blir språket meningsløst for mennesket, og innebærer at språket ikke kan beskrive en gud da heller. Hvis Gud er annerledes enn den naturlige virkeligheten kan vi ikke ha noen idé om hva det innebærer å gi Gud meningsfulle egenskaper. Begreper eksisterer ikke i et vakuum; de er skapte innenfor en spesifikk sammenheng og får sin mening kun innenfor denne sammenhengen. Alle meningsfulle begreper har oppstått i den virkelighet vi lever i, og er et resultat av vår identifisering av denne virkeligheten. Derfor kan begrepene kun brukes til å beskrive den naturlige virkeligheten, og positiv teologi kan derfor ikke redde Gud fra agnostisismen. Både negativ og positiv teologi har som funksjon å forsøke å skjule at gudsbegrepet er meningsløst.

Gud er allmektig, som innebærer makt uten grenser. Gud kan altså gjøre alt. Men kan et vesen være allmektig? Kan Gud skape en kvadratisk sirkel? Ting som er logisk umulige kan ikke eksistere, og et vesen som kan skape noe umulig kan ikke heller eksistere. Å si at Gud kan gjøre alt er altså å likestille Gud med noe som umulig kan eksistere. Et allmektig vesen er derfor en selvmotsigelse. For å akseptere idéen om en allmektig gud må man tro at det på en eller annen måte er mulig for ting å fungere i konflikt med sin natur. I et univers som blir styrt av en allmektig gud må alle slags handlinger være mulige for alt som eksisterer når Gud krever det. Med andre ord; begrepet allmektig forsøker å uteslutte Gud fra prinsippet om årsak og virkning. Allmektighet er derfor ikke bare makt forstørret enormt mye. Allmektighet er en type makt som vi ikke har evnen til å forstå. Fordi Guds påståtte makt er utenfor grensene som gir mening til begrepet makt kan vi konstatere at Gud gjør ting på en uidentifiserbar måte med hjelp av en uidentifiserbar ikke-prosess. Dette gjør det ikke lettere å forstå Gud, og kan ikke redde Gud fra agnostisismen. Allmektighet er helt enkelt en absurd idé.

Gud er også allvitende, som innebærer kunnskap uten grenser. Men for å kunne vite noe må et vesen være bevisst, og bevissthet er en egenskap som tillhører visse biologiske organismer. Og en biologisk organisme er en materiell organisme, men det materielle kan ikke være grenseløst. En bevisst gud kan derfor ikke ha grenseløse egenskaper. Hvis Gud har kunnskap må vi anta at Gud er et bevisst, levende vesen, men på hvilken måte kan Gud sies å være i live? En grenseløs gud kan ikke være en biologisk organisme, og begrepet liv har derfor ingen mening når det blir brukt på Gud. Og separert fra livet har ikke begrepene kunnskap og bevissthet heller noen mening. Visse beskriver Gud som ren bevissthet – bevissthet separert fra materien – men bevissthet kan ikke eksistere i et vakuum. Hvis begrepet bevissthet blir tatt ut av sin rette sammenheng og presentert som noe annet enn en egenskap hos visse biologiske organismer separeres det fra sin forankring i virkeligheten. Som med alle begreper som oppstår av vår erfaring med naturlige fenomener kan ikke begrepet bevissthet utvides til en overnaturlig virkelighet uten å bli meningsløst. Og allvitenhet gir teistene et annet problem å stri med; allvitenhet er i konflikt med egenskapen allmektig. Hvis Gud har sikker kunnskap om fremtiden er fremtiden forutbestemt og han kan derfor ikke forandre den. En allvitende gud kan derfor ikke være allmektig. Og hvis fremtiden er forutbestemt har ikke mennesket en fri vilje. Hvis Gud alltid vet hva du gjør i fremtiden har du inget annet valg enn å gjøre det som Gud allerede vet at du kommer til å gjøre. Men hvis fremtiden er forutbestemt og mennesket ikke har fri vilje er moral og idéen om frelse meningsløst; du er på forhånd dømt til å hamne enten i himmelen eller i helvetet. Handlinger vi ikke har kontroll over er verken moralske eller umoralske; de er amoralske. Vi kan ikke velge å være gode eller onde hvis vi ikke har en fri vilje. Problemene som oppstår for teologien hvis den aksepterer at vår skjebne er forutbestemt er uløselige, men de blir en uungåelig konsekvens hvis Gud er allvitende.

Det hjelper ikke å påstå at Gud har en bestemt egenskap hvis vi ikke vet hva denne egenskapen innebærer. Og hvis gudsbegrepet inneholder motsigelsesfulle egenskaper kan vi med sikkerhet konstatere at Gud ikke eksisterer. Hvis en påstått egenskap inneholder en selvmotsigelse kan den ikke eksistere, og et vesen som har slike egenskaper kan ikke heller eksistere. Og vi kan ikke være fornøyd med et kjennetegn hvis det bare sier hva Gud ikke er. Vi kan ikke identifisere Gud med hjelp av uidentifiserbare kjennetegn. Teismen må forkastes fordi det teistiske gudsbegrepet er altfor motsigelsesfullt. Guds kjennetegn er for det meste uforståelige, og i den grad man forstår dem er de i konflikt med hverandre. Det er umulig for Gud å eksistere av samme årsak som gjør det umulig for en kvadratisk sirkel å eksistere. Et rasjonellt og fornuftig menneske har derfor inget annet valg enn å avvise teismen. Ateismen er det eneste fornuftige alternativet. Alle forsøk på å unngå agnostisismen misslykkes, og dette gjør det umulig å definere gudsbegrepet på en meningsfull måte. Hver gang vi forsøker å identifisere Gud forsterker vi agnostisismen, og dette er en logisk konsekvens av å forsøke å identifisere en gud som ikke eksisterer. Gudsbegrepet er uten meningsfullt kognitivt innhold, og Guds påståtte kjennetegn er bare en maskering som forsøker å skjule at gudsbegrepet er meningsløst. Dette innebærer at teistene baserer sin tro på et intellektuellt vakuum og forsøker å forsvare det uforsvarbare; de kan ikke engang spesifisere hva de tror på. Teister vet ikke hva de snakker om når de påstår at Gud eksisterer, og det er det ingen andre som vet heller.

Etter alle misslykkede forsøk på å definere gudsbegrepet kan vi konstatere at Gud ikke fins. Hvilken definisjon som helst duger nemlig ikke. Det må være en virkelighetsforankret definisjon. En definisjon som ikke er forankret i virkeligheten er bare en fantasi, og det er umulig å definere det teistiske gudsbegrepet på en virkelighetsforankret måte. Dette bekrefter at Gud er et fantasifoster som bare fins i hodet på teistene. Vi tenker med hjelp av ord, og for å kunne tenke meningsfullt må ordene være meningsfulle. Ord uten meningsfullt innhold tar plass i psyket uten å gjøre nytte for seg, og har kun en forvirrende effekt. Dette er søppel-begreper som gjør det vanskeligere å forstå virkeligheten. Å tenke på Gud er å tenke til ingen nytte. Gud er en fantasi som ble skapt av primitive mennesker for flere tusen år siden; mennesker som også trodde at jorden er flat.

Ref: George H. Smith: The Case Against God (kapitel 1-3)

“If it is irrational to assert the existence of an unknowable being, it is equally irrational to assert the existence of its metaphysical corollary: a supernatural being. If knowledge of the unknowable is a contradiction, knowledge of the supernatural is a contradiction as well. This has the effect of excluding theism from the sphere of rational consideration, in which case atheism wins by default.” – George H. Smith

“The Christian is faced with an either-or situation. Either we can use human language to speak meaningfully of God (in which case God cannot differ in kind from finite existence), or human language cannot be applied to God at all (in which case the word “God” becomes meaningless). By stipulating that God is supernatural and unknowable, the Christian effectively removes God from the domain of language and communication—thereby removing himself from the context of rational consideration.” – George H. Smith