Teismen ødelegger etikken

Teister påstår ofte at gudstro er en forutsettning for etikk og moral, og dette blir brukt som et argument mot ateismen. ”Hvis det ikke fins en gud er alt tillatt” sies det. Men dette er ikke et overbevisende argument, og duger ikke for å forsvare en teistisk etikk. Menneskets tragiske fortid, med religionskrig og tyranni, tyder tvert imot på at alt er tillatt selv om det eksisterer en gud. Moral innebærer selvsagt ikke at alt kan være tillatt; man får ikke krenke menneskers rettigheter. Men dette forutsetter ingen gudstro. Ofte er det religionene som krenker menneskers rettigheter. Teister har inget monopol på moral, og gudstro gjør det ikke lettere å være moralsk. Etikk basert på gudstro gjør det tvert imot vanskeligere å vite hva som er rett og feil fordi gudstroen er blind. Teistisk etikk innebærer at Gud er den moralske veiviseren – for ellers har ikke gudstro noen moralsk funksjon – og er basert på Guds vilje som kommer til uttrykk gjennom såkallte åpenbarelser som blir beskrevet i bibelen og andre religiøse skrifter. Og å erstatte sitt eget omdømme med Guds vilje innebærer å erstatte sitt fornuft med blind tro. En etikk basert på Guds vilje er derfor en etikk som ikke er forankret i virkeligheten, og dette er meget destruktivt. En etikk som ikke er forankret i menneskets virkelighet er verdiløs for mennesket.

Etikk basert på blind tro innebærer at vi må velge mellom moral og sannhet, dygd og fornuft. Resultatet blir en ufornuftig etikk som ofte gjør mere skade enn nytte. Å undergrave sitt fornuft innebærer å undergrave evnen til å være moralsk. For å vite hva som er rett og feil må vi være fornuftige; vi må fokusere på virkeligheten, tenke rasjonellt og bruke vårt eget omdømme. Det fins ingen kunnskap om hva som er bra for mennesket annet enn kunnskap om virkeligheten og menneskets natur, og denne kunnskap kan vi kun oppnå hvis vi bruker vårt fornuft. Å påstå at man bryr seg om mennesker og samtidig påstå at mennesker bør overgi sitt fornuft er motsigelsefullt. Vi kan derfor konstatere at en etikk basert på blind tro ikke har som mål å fremme menneskets velferd. Å fremme ufornuft er å fremme det som er destruktivt for mennesket. Handling basert på blind tro innebærer å handle uten hensyn till handlingenes konsekvenser. Mange liv har blitt ødelagt på grunn av kravet å følge religiøse regler som ikke er forankret i virkeligheten; på grunn av kravet å blint lyde en gud eller profet. En fornuftig etikk er basert på virkeligheten og menneskets natur, og innebærer å ha føttene på jorden, og ikke i himmelen. Dette garanterer selvsagt ikke at alle ateister er moralske, for også ateister kan være irrasjonelle. Men ateister har friheten til å utvikle en etikk basert på virkelighet og fornuft. Teistene har ikke alltid denne friheten, for de må ta hensyn til at deres etikk ikke er i konflikt med det religiøse budskapet.

Hvis det er meningen at vi skal følge Guds vilje må vi spørre om Gud er moralsk, for hvis ikke er vi ansvarsløse. Men er det tillatt å stille dette spørsmålet? Visse teister mener at det er blasfemi å gjøre dette fordi det innebærer å tvile på Guds godhet og rettferdighet. Og det innebærer at moralen er separert fra Gud; at vi kan vite hva som er moralskt uavhengig av Guds ord. Men teistene kan ikke unngå spørsmålet, for det er jo dette spørsmålet teistene svarer på når de påstår at Gud er god. Dette skaper et dilemma for teistene, for hvis vi kan gjøre en egen bedømmelse av Guds moral er vi ikke avhengig av gudomlig veiledning for å vite hva som er moralskt. Hvis vi derimot er avhengig av Gud for å vite hva som er moralskt kan vi ikke gjøre en uavhengig bedømmelse av Guds moral, og da kan vi ikke vite at Gud er moralsk. Dette innebærer at hvis Gud er den høyeste dommeren og kilden til all moral blir det meningsløst å snakke om Guds moral. For å kunne bedømme Guds moral må Guds vilje sammenlignes med en uavhengig moralsk norm, men dette er umulig hvis det er Gud som bestemmer hva som er moralskt. Hvis vi derimot kan gjøre en uavhengig bedømmelse av Guds moral er ikke Gud den høyeste dommeren, for dette innebærer at vi kan dømme ham. Når vi bedømmer Guds moral setter vi oss over ham uansett om vi svarer at Gud er moralsk eller umoralsk. Men en gud som er understillt menneskets omdømme er ingen gud. Gud er allmektig og allvitende, og derfor kan ingen dømme ham. Gud er alltså den høyeste dommeren, og Gud er moralsk per definisjon. Men dette ødelegger etikken og innebærer at moral er meningsløst.

Hvis Gud bestemmer hva som er moralskt spiller det ingen rolle hva Gud gjør; Guds vilje er alltid moralsk uansett hva Gud vil, og alt han gjør er moralskt fordi det er han som gjør det. Gud behøver aldri rettferdigjøre sine handlinger fordi det er Gud som bestemmer hva som er rettferdig. Gud kan drepe, voldta og terrorisere, for Guds vilje er loven. Resultatet blir uungåelig en autoritær etikk. Hvis Gud er den høyeste dommeren og kilden til all moral spiller det ingen rolle hva du mener. Gud har alltid rett, for hvis ikke er han ingen gud. Å være moralsk innebærer dermed å underkaste seg Guds vilje; å lyde ham blint, og ikke kritisere eller bedømme ham. Men dette er en meget farlig oppfattning som har forårsaket store menneskelige lidelser. Hvis Guds vilje er det moralske er moralen blind fordi gudstroen er blind. Etikk basert på Guds vilje innebærer at man kan rettferdiggjøre hvilke handlinger som helst hvis man tror at Gud vil det. Og man kan legge ansvaret på Gud. ”Det er Guds vilje!” har ofte blitt brukt som en unnskyldning for å rettferdiggjøre destruktive handlinger, inklusive krig og terrorisme. Dem som tror at det er Guds vilje å drepe hedninger kan myrde med god samvittighet. Men en etikk basert på tro duger ikke. Vi må vite hva som er rett og feil, og dette er kun mulig hvis vi fokuserer på virkeligheten og bruker vårt eget omdømme. Selv om Guds vilje er det rette kan vi ikke vite hva Gud vil fordi Gud er uransakelig. Å påstå at Guds vilje er det som står i bibelen gjør ikke saken bedre fordi bibelen er full av destruktive og menneskefientlige budskap.

Å søke sannheten krever intellektuell frihet; frihet til å vurdere, analysere, kritisere, og akseptere som fakta bare det som kan demonstreres og bevises. Dette innebærer å være rasjonell. Et rasjonellt menneske tror ikke blint på Guds eksistens, og fordi det ikke fins noen bevis for Guds eksistens må mennesker være irrrasjonelle for at religionene skal overleve. Derfor fokuserer religionene så mye på troen. ”Den som tror og blir døpt, skal bli frelst; men den som ikke tror, skal bli fordømt.” Mark. 16:16. Hvis folk istedenfor blind tro tenker selv og bruker sitt eget omdømme kommer religionene å tape sin makt, og derfor er det vanlig at religionene angriper fornuften og motarbeider den rasjonelle etikkens dyder. I følge bibelen var menneskets første synd å spise fra kunnskapens tre. ”Du kan spise av alle trærne i hagen. Men treet som gir kunnskap om godt og ondt, må du ikke spise av; for den dagen du spiser av det, skal du dø.” 1 Mos. 2:16-17. Kunnskap om godt och ondt er en synd fordi det innebærer å ta Guds plass. Hvis vi utvikler en egen moral – hvis vi selv lærer å skille på rett og feil – behøver vi ingen guddommelig veiledning, og derfor er blind tro og adlydelse en religiøs dyd.

En passiv mentalitet uten evnen til å skille på rett og feil er den type mentalitet som kreves for at folk skal lyde det religiøse budskapet blint og ukritisk. Hvis moral er å følge Guds vilje er det umoralskt å følge sitt eget omdømme. Man skal stole blint på Gud. ”Stol på Herren av hele ditt hjerte, og sett ikke lit til ditt vett!” Ordsp. 3:5. Å tenke selvstendig og bruke sitt eget omdømme innebærer å trosse Gud. Det innebærer å ikke la seg styre av en autoritet. At den bibliske etikken er autoritær er det ingen tvil om, for kravet på blind tro og adlydelse gjennomsyrer hele bibelen, og Gud fremstår som en diktator. Hvis man følger Guds vilje blir man belønnet, men hvis man trosser Gud blir man straffet. ”Dersom dere adlyder villig, skal dere få nyte landets goder; men er dere uvillige og trassige, skal dere fortæres av sverd. Dette er ordet fra Herrens munn.” Jes 1:19-20. Gud er Herren, og mennesket er Guds slave. Den bibliske etikkens primære mål er altså å utvikle en mentalitet av blind tro og adlydelse. Dette innebærer å separere sine handlinger fra sin egen tankevirksomhet, og skaper en konflikt mellom moral og tenking, mellom etikk og fornuft. Det betyr at hvis man skal være moralsk må man gjøre seg selv intellektuellt impotent, og hvis man bruker sitt fornuft og tenker selvstendig er man en umoralsk synder.

De fleste religioner bruker belønning og bestraffning for å få folk til å følge det religiøse budskapet. Belønningen er evig liv i paradiset, og straffet er evig smerte i helvetet. Å skape frykt er en måte å manipulere folk på, og det var derfor myten om helvetet oppstod. Meningen er å skremme folk til lydnad. En annen følelse som er effektiv for å manipulere folk er skyldfølelsen, og derfor fokuserer religionene så mye på skyld og synd. Mennesket er syndig, og å synde er det verste man kan gjøre. ”Den som synder, er av djevelen, for djevelen har syndet fra begynnelsen.” 1. Joh. 3:8. En person full av skyldfølelser og selvtvil gjør ingen motstand, og kommer derfor å lyde de religiøse lederne blint og ukritisk. Å skape skyldfølelser er også en måte å øke behovet for frelse. Å bli frelst er belønningen for at man lyder Gud, men folk må først overbevises om at de behøver å bli frelst. Det fleste religioner utgår derfor ifra at vi lever i en ulykkelig tillstand som vi må befries fra, og det er denne befrielse som kalles frelsing. Men hva om mennesker ikke er ulykkelige? Religionene har ikke så mye å tilby et lykkelig menneske, og derfor har religionene ofte angrepet den jordiske lykken. ”Den som elsker sitt liv, skal miste det, og den som hater sitt liv i denne verden, skal berge det og få evig liv.” Joh. 12:25.

Det er en synd å tillfredsstille sine jordiske behov og gjøre seg selv lykkelig. Dette innebærer at dyd og moral er å lide, og at lykke er umoralskt. Hvis man aksepterer dette budskapet får man skyldfølelser av å gjøre det som kreves for å leve et bra liv. Resultatet blir frustrasjon; et konfliktfyllt følelsesliv. Og hvis livet ikke er bra øker behovet av å få en ny sjanse; et nytt og bedre liv etter døden. Religionene har alltid tjent på menneskelige lidelser, og dette forklarer hvorfor bibelen er full av lykkefientlige budskap. Den jordiske lykken må ødelegges for å skape lengsel etter et overjordisk paradis. Ulykkelige mennesker har et større behov for frelse og gudstro, og med sin offer-etikk har religionene overbevist mange om at dygd innebærer å ofre sine egne behov og interesser. Dette innebærer at religionene skaper problemer for så å fremstille religionen som løsningen på problemene. Belønningen for å gjøre seg selv ulykkelig er å få komme til paradiset, men resultatet er at man ødelegger det eneste livet man har.

Mange tror at Jesus er et bra forbilde, et eksempel på et moralsk menneske, og det sies at hans budskap er et kjærlighetsbudskap. Men faktum er at mye av det Jesus sa er destruktivt. Jesus krever at vi ukritisk tror på Gud, og på ham selv som Guds sendebud. Han gir oss ordrer og regler som vi må følge blint hvis vi ikke skal hamne i helvetet. Blind tro, total adlydelse og ubetinget kjærlighet til Gud er hans grunnleggende tema, og Gud har kunnskap om alt vi gjør, føler, mener og tenker. Gud vet alltid når du har syndet, og derfor kommer du ikke unna. Og du skal elske alle, også dine fiender. ”Elsk deres fiender, gjør godt mot dem som hater dere, velsign dem som forbanner dere, og be for dem som krenker dere. Om noen slår deg på det ene kinnet, så by også det andre fram. Om en tar fra deg kappen, så nekt ham heller ikke skjorten. Gi hver den som ber deg, og om noen tar fra deg det som er ditt, så krev det ikke tilbake.” Luk. 6:27-30. Og du skal ikke dømme: Døm ikke, så skal dere ikke bli dømt. Fordøm ikke, så skal dere ikke bli fordømt. Ettergi, så skal også dere få ettergitt. Luk. 6:37. Det er ikke vanskelig å forstå at det er kriminelle mennesker som tjener på dette. Å elske alle innebærer å også elske onde mennesker, og å aldri dømme innebærer å tillate onde handlinger.

Hvis kjærligheten skal være ubetinget er det ingen som behøver å gjøre seg verdig å bli elsket; man kan gjøre hva som helst og likevel kreve å bli elsket. Men Jesus sier også følgende: ”Men mine fiender som ikke ville ha meg til konge, skal dere føre hit og hogge ned for mine øyne.” Luk. 19:27. Budskapet å elske sine fiender gjelder altså ikke alle. ”Tro ikke at jeg er kommet for å bringe fred på jorden. Jeg er ikke kommet for å bringe fred, men sverd. Jeg er kommet for å sette skille: Sønn står mot far, datter mot mor, svigerdatter mot svigermor, og en manns husfolk er hans fiender. Den som elsker far eller mor mer enn meg, er meg ikke verd. Den som elsker sønn eller datter mer enn meg, er meg ikke verd.” Matt. 10:34-37. Jesus var altså ikke så kjærlighetsfull som mange påstår. Det var Jesus som introduserte idéen om evig tortur i helvetet for alle som ikke tror. Er dette et kjærlighetsbudskap? Dem som påstår at det er moralskt å straffe folk for sine meninger har ingen forståelse for moral. Og ikke har det med kjærlighet å gjøre. Bibelens såkallte ”kjærlighetsbudskap” innebærer at du skal elske Gud ubetinget, men Gud elsker ikke deg ubetinget, for Gud elsker deg bare hvis du lyder ham.

En autoritær etikk er barnslig og hindrer utviklingen av menneskets moralske omdømme. ”Gjør det fordi jeg sier det!” er noe som foreldre iblant sier til sine barn. At barn ikke alltid forstår hva som er rett eller feil er naturlig, for moralsk kunnskap er ikke medfødt. Derfor må foreldre iblant være autoritære for å beskytte sitt barn og lede det på rett vei i livet. Det er ikke foreldrenes autoritet som avgjør hva som er rett eller feil, men foreldrenes fornuft og kunskap om virkeligheten. Og det er ikke meningen at foreldrene skal være autoriteter hele livet. Foreldrenes autoritet er kun nødvendig til barnet blir tillstrekkelig modent for å tenke selvstendig og ta egne moralske avgjørelser. En bra barneoppdragelse lærer barnet å bruke sitt eget omdømme. Men i følge bibelen skal vi være som lydige barn hele livet. Gud er Herren, vår Fader, og mennesket er Guds barn. Vi skal ikke tenke selvstendig og ikke bruke vårt omdømme, men blint lyde vår Fader i himmelen. Dette hindrer menneskets moralske utvikling og skaper underdanige og uselvstendige mennesker som er lette å manipulere og utnytte. Dette er ikke å bli voksen. Et voksent menneske er et selvstendig menneske som har lært å tenke selv, og er ikke lenger avhengig av sine foreldre. Og et voksent menneske er ikke avhengig av en gud heller. Å erstatte sine foreldre med en gud er ikke å bli voksen. Dem som lever etter en autoritær guds befallninger veiledes ikke av moral, men av redsel, og bibelen fungerer mere som en piske enn en moralsk veiviser.

Gud er den vanligste massepsykosen i menneskets historie, og det er ikke så klokt å basere sin etikk på en psykose. Gud er et spøkelse fra fortiden, fra menneskehetens barndom, og gudsdyrkelse er å gå tilbake til religionenes opprinnelse; en primitiv mentalitet. Barn må overgi sine fantasier om spøkelser, nisser og troll for å bli voksne og velutviklede mennesker, og hvis menneskeheten skal bli helt voksen og velutviklet må menneskene overgi sine fantasier om guder og høyere makter.

Mennesket må være sin egen dommer, dvs. bruke sitt eget omdømme, for det fins inget annet alternativ. Det fins ingen gud som sier hva som er rett eller feil, og bibelen er meningsløs som moralsk veiviser. Å bruke vår egen vurderingsevne er en forutsettning for moral. Blind tro og adlydelse er umoralskt og ansvarsløst. I steden for å lukke øynene og be til en gud bør vi åpne øynene og fokusere på den virkelighet vi lever i. Det er den naturlige virkeligheten som gir oss svar på de etiske spørsmålene. Det eneste man oppnår hvis man søker etter moralsk veiledning bortenfor virkelighetens grenser er moralsk blindhet. Religion presenteres som veien til opplysning og sannhet, men det er religionene som gjør folk blinde, for religion og gudstro innebærer å styre oppmerksomheten bort fra virkeligheten. Valget mellom å bruke sitt fornuft eller blint følge religiøse budskap er valget mellom å være et sivilisert eller primitivt menneske.

Den religiøse fokuseringen på tro, plikt, skyld og selvoppofrelse står i sterk kontrast til en rasjonell etikk der menneskets liv er norm og moralske prinsipper fremmer menneskets vel. Et rasjonellt menneske er ikke villig til å ofre seg selv eller sitt omdømme. En etikk som derimot innebærer å følge religiøse regler eller Guds vilje og ikke sitt eget omdømme undergraver fornuften, og er derfor irrasjonell og destruktiv selv om den inneholder visse positive budskap. At mange opplever religion som noe positivt er irrelevant fordi ingenting er bra bare fordi det føles bra. Religionsfrihet er viktig fordi yttringsfrihet er viktig, men dette innebærer ikke at religion er bra. Å følge budskapet i bibelen, koranen, eller andre myte-baserte skrifter er å la seg styre av fortidens primitive mennesker – mennesker som også trodde at jorden er flat. Religion og gudsdyrkelse er derfor en tillbakegang til det primitive, en streven etter primitive ”verdier” og et primitivt samfunn, og har mere enn noe annet forårsaket etisk stagnasjon. Hvis mennesket skal kunne utikle seg må også etikken utvikles, og en sivilisert og menneskelig etikk kan kun utvikles av fornuftige mennesker som er frie fra overtro.

Referenser:

Dan Barker: Losing Faith in Faith (kapitel 50)

George H. Smith: Atheism, The Case Against God (kapitel 12)

“Millions of persons have been slaughtered, mutilated and tortured in the name of religious morality, in the name of obedience to a “higher,” “nobler” realm. In personal terms, obedience is a convenient escape from individual responsibility. If a man functions only as an agent of God’s will, then it is God, not the man, who bears responsibility. The Christian who refuses credit for a courageous or benevolent action because he claims to have been merely obeying God’s will is typically regarded as admirable. Yet, on the reverse side of the same coin, we have the Christian who refuses to accept responsibility for a moral outrage because he too was obeying God’s will. Both Christians, by representing themselves as tools for divine use, seek to disown personal responsibility for their actions by shifting the responsibility onto God. Christian humility, therefore, which is commonly viewed as a harmless trait, is actually the manifestation of a wider principle which, when accepted, has taken a considerable toll in human lives.” – George H. Smith